søndag 18. mars 2012

Hvor skal jeg

begynne?


Torsdag ringte det en kar fra et budbilfirma.
Jeg har en blomsterleveranse til deg - er du hjemme?
Eh, jada.
Ok, jeg kommer om en liten stund.

Hvorfor sender noen blomster til meg? Jo, det kan jeg forklare. Men at det var en gammel studievenninne fra Bergen som viste meg denne omtanken - nei, det har jeg ikke ord for. Jeg ble målløs og gråtkvalt. Noen tenker på meg. Ikke bare tenker på meg, men gjør en innsats for å vise meg sin omtanke og viser et ønske om at jeg skal føle meg bedre. Jeg er evig takknemlig. Og ydmyk. Takk, Jeanette!

I novmenber 2010 ble jeg rammet av noe som kalles optikusnevritt/synsnervebetennelse. Hva det er kan du lese her. Men kort fortalt forløp det seg slik at jeg først kjente en smerte når jeg beveget øyet fra side til side, opp eller ned. Etter noen dager fikk jeg en intens hodepine/verk sentrert rundt øyet. Dagen etter var synet mitt betraktelig svekket. Jeg våknet om morgenen og merket at noe var galt. Jeg prøvde å gni meg litt i øyet - fordi jeg trodde jeg hadde fått rusk på det. Jeg står foran speilet og legger hånden foran det "friske" øyet. Jeg ser ikke meg selv. Bare konturene og et utvisket ansikt. Jeg kom meg til lege, fikk påvist optikusnevritt og startet behandling/medisinering. Jeg fikk beskjed om at denne sykdommen kunne være et ledd i mer alvorlige sykdommer - blant annet ms (multippel sklerose). Det er faktisk et symptom som er sterkt knyttet opp mot denne sykdommen. Jeg fikk tatt mr av hodet og nakken - som er et ledd i utredingen av ms - men bildene viste ingen unormale funn. Glad ble jeg for det - jeg kunne puste lettet ut. Jeg var egentlig aldri spesielt redd i denne fasen, fordi jeg hadde stor tro på at jeg var frisk ellers. Jeg følte meg jo helt fin - bortsett fra synet! Synet mitt kom gradvis tilbake iløpet av mange mange måneder. Selv på kontroll 7 måneder etter var ikke synet helt bra, og det ble det heller aldri, men jeg ble vant til det - og det plaget meg ikke i hverdagen. Ikke bare bare å plutselig være uten syn på et øye i flere måneder, men nå var i alle fall livet normalt igjen...

Helt til onsdag 7.mars 2012.
Plutselig kjente jeg på de samme smertene i øyet igjen. I dagene som fulgte etterpå prøvde jeg å overse signalene. Jeg tenkte dette er forbigående. Innerst inne visste jeg det ikke var sant. Mandag våknet jeg med betraktelig nedsatt syn igjen. Det var bare å kontakte lege. Lege - sykehus - påvist optikusnevritt. Ja, så var det tilbake. Dette sjeldne tilfellet av en sykdom får jeg altså to ganger iløpet av mindre enn ett og ett halvt år.

Nå er jeg redd.
Sint. Frustrert. Lei. Dritlei. Nedstemt. Jeg føler på en ubehagelig frykt og et enormt sinne inne i meg. Men jeg må takle det. Selvfølgelig. Selv om jeg ellers fortsatt føler meg frisk, føler jeg det blir naivt å bare være i den beste tro. Bare tro at dette skal gå bra - igjen. Jeg skal være positiv - jeg er positiv av natur - men frykten kommer jo fordi jeg er redd det skal være noe mer. Jeg venter på å få tatt ny mr. Ventetiden er jævlig. Jeg skulle bli prioritert innen 1-3 dager, men misforståelser på sykehuset har gjort at jeg venter ennå. Det er rett og slett utrolig frustrerende og vanskelig å skulle måtte følge opp selv hele tiden. Man skulle tro at rutinene fungerte og at pasienten var i de beste hender. Jeg skal egentlig kunne slappe av nå og tenke at nå får jeg hjelp. Jeg får jo sikkert det - jeg må bare stå på litt selv først. Ingen problem. Jeg har masse overskudd til det. Det var sagt i en ironisk tone, ja. Jeg er lei.

Jeg er lei av å føle frykt. Jeg er lei av å vente i uvisse. Jeg er lei av meg selv. Jeg er lei av denne triste personen inni meg. Stakkars folk rundt meg - som må høre på frykten og frustrasjonen min. De blir vel snart lei dem også. Derfor prøver jeg å koble ut. Jeg prøver å glemme. Jeg ønsker jo å være gøy å være sammen med. Jeg er jo ei gladjente!

Jeg har mange tanker og vanskelige følelser nå. Ikke nødvendigvis negative tanker om fremtiden eller hva det kan være. Selv om det hele tiden sniker seg inn tanker som - Lene, du kommer til å utvikle ms eller en annen revmatisk sykdom. Eller hva om jeg mister synet mitt for godt. Osv. Men den største utfordringen for meg ligger i å prøve og glemme en liten stund. Prøve å få litt fred fra sykdommen. Det beste er jo å sysselsette seg med noe, sant? For å få tankene over på andre ting. Problemet mitt er at jeg får ikke fred med mindre jeg sover - for da er øynene lukket. Jeg kan godt henge opp klær, vaske kjøkkenskapene, rydde klesskapet, se en film, lese en bok, osv. Men nei, synet er jo med meg overalt - uansett hva jeg gjør. Og når synet mitt er blitt så dårlig på det ene øyet, så forstyrrer det det andre øyet også. Jeg får aldri fred. Det plager meg og gjør meg nedstemt. Jeg blir alltid minnet på hva kan det være. Og må hele tiden oppmuntre meg selv med at det skal gå bra - slapp av.

For et deprimerende innlegg. Det får så være.
Jeg trengte å få ut tankene mine. Kanskje kan jeg se tilbake om noen måneder og smile, og si; Se så fint det går nå, Lene! :) Det gleder jeg meg til!

For å avslutte der jeg begynte.
Nydelige tulipaner fra et godt menneske i Bergen gjorde torsdagen min mye bedre. Jeg er heldig som har mennesker rundt meg som bryr seg. Uten dem hadde denne prosessen vært så mye mye tyngre. Dere hjelper meg på veien.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Glad i deg, vi gleder oss til påske;) Take care! Klem tante

Lene sa...

KLEM - take care u too! :)